Skjæra som blei reddet

Skjæra (Pica pica) er en fugl som lever sammen med oss mennesker og finnes overalt der vi bor. Allikevel er det lite de fleste av oss kjenner til den. Jeg har vært så heldig å få stifte nærmere bekjentskap med ei skjære. Jeg kom over den en dag liggende på bakken helt ute av stand til å komme seg noe sted. Jeg tok den med hjem og i løpet av ei uke klarte den gradvis å sitte, stå, gå, hoppe og begynne å fly igjen. Skjæra viste en evne til å resonnere, kommunisere klart, tilpasningsdyktighet og sosiale behov.

Skrevet av René J. Bakke

Les Del II og Del III av artikkelserien.

Denne skapningen som vi stort sett kjenner som en litt bråkete fugl som plager katter og stjeler mat fra småfugler på fuglebrettet, har mye mer å by på enn vi tror. Jeg håper denne artikkelen kan bidra til at vi får et helt annet forhold til skjæra. Vi lever tett på en svært fascinerende og høyt utviklet fugl. Her er noen kjappe fakta om skjæra og kråkefugler som typedyr:

• Skjæra gjenkjenner seg selv i et speil, blant en håndfull arter på verdensbasis som er i stand til dette; mennesket, større primater, delfiner, elefanter og altså den norske skjæra.
  
• Skjærer danner livsvarige parforhold og er sammen livet ut, så lenge alt fungerer i ekteskapet.
  
• De har ansiktsgjenkjennelse av mennesker og husker folks vaner, og kan forutsi hva du kommer til å holde på med ute. De vet hvilken bil et bestemt menneske kjører og i hvilket sete av bilen denne pleier å sitte i.
  
• Når ei skjære er død kan andre skjærer samle seg rundt og avholde noe som ligner et begravelsesrituale. De tilbringer en viss tid sammen med den døde, og det har i flere tilfeller i Norge blitt observert at kvister har blitt lagt oppå den døde skjæra helt til den nesten ikke er synlig lenger. Det viser seg at skjærer har de samme strukturene i hjernen som oss, som har med sorgfunksjon å gjøre.
  
• Nevrobiologer som har skannet hjernen til forskjellige kråkefuglerhar påvist at de har lignende hjernestrukturer som oss mennesker. Det kognitive senteret er velutviklet, og de har stor evne til å lære og resonnere. (…) Atferdsmessig er de mer lik primater enn andre fuglearter. [Side 80 i Skjæreboka]
  
• Menneskets hjerne er 1,9 % av kroppsvekta. Kråkefugler har hjerner på 1,4 – 2,7 % av egen kroppsvekt avhengig av arten. Noen arter kråkefugler har altså relativt større hjerner enn mennesket. En stor forhjerne og store kognitive sentre står for denne store størrelsen.
  
• Kråkefugler kan tenke ut å slippe steiner nedi et reagensglass med vann slik at larvene som flyter oppå vannet kommer opp til plukkbar avstand (vannstanden stiger når steinene slippes nedi). De velger de største steinene slik at vannstanden stiger fortest. De unngår å slippe nedi gjenstander som vil flyte. Mennesker klarer det samme når vi har blitt 5-7 år gamle.
  
• Kråkefugler kan bøye til metallstenger for å hekte tak i bøtter med mat og heise dem opp.
  
• Kråkefugler kan bruke ei kort metallstang for å få tak i ei lang metallstang, som er lang nok til å få tak i maten.

Det er ikke så merkelig at skjæra besitter så høyt utviklede egenskaper. For å overleve så tett på mennesket med så stor suksess kan vi lett forestille oss at det vil hjelpe godt å ha tilsvarende egenskaper som mennesket. En viss kapasitet må til. Det som tvert i mot er overraskende er at vi ikke har forstått dette av oss selv.

Fredag – fuglen blir funnet

Tidlig om morgenen gikk jeg fra leiligheten min til togstasjonen like ved. På et punkt går gangveien under jernbanesporet og det er bygget en særs lang nedstigning av gangveien under jernbanesporet med egne filer til syklister og fotgjengere. Det er som å gå ned i en nedsenket sementkasse som ligger nede i bakken og strekker seg et par hundre meter framover i en lang kurve.

Da jeg svingte inn i og begynte å gå ned i den nedsenkede sementkassa øynet jeg som vanlig flere mennesker på gangveien, halvstressende for å komme tidsnok til toget for å rekke jobben. Flere av dem skottet ned til høyre i kanten av gangveien hvor sementveggen går 3 meter rett opp til bakkeplan. Noe rørte seg der i lauvet og søpla. Da jeg kom fram fikk jeg se ei skjære som lå og bakset. Den klarte tydeligvis ikke å fly, kom seg ikke på beina, var ukoordinert i bevegelsene og den hadde en del blod på seg. I brøkdelen av et sekund streifet blikket dens mitt, og jeg oppfattet raskere enn hodet mitt kunne danne en tanke, at det var noen der inne.

Jeg visste at det å forsøke å redde fuglen likeså godt kunne resultere i at jeg tok livet av den. Feil mat eller feil behandling kan være svært skadelig for dyr og fugler, og spesielt for en fugl i en så nedsatt tilstand. Alle dyr og fugler har behov som krever kunnskap, noe jeg visste godt siden jeg har jobbet som forlagsredaktør på bøker om dyr.

Ganske raskt kom en skokk skolebarn på vei til skolen og de stimlet sammen omkring skjæra. Det ble raskt og høylytt utvekslet spontane ideer om å ringe både politiet og dyrlegen, barna hadde i det hele tatt et helhjertet og ekte engasjement for den skadde fuglen. Skjæra lå bare der, ferdig, og kikket opp på oss. Den gjorde ikke engang anslag til å unnslippe oss. Det var klart at den hadde ikke mer å stille opp mot noe eller noen.

Jeg ba et av barna om å stå vakt for skjæra i ti minutter mens jeg gikk hjem og hentet hansker. Jeg kom tilbake raskere enn det og hadde med meg arbeidshansker og håndklede. Jenta som sto der hadde ventet trofast for skjæra mens resten av barna hadde kommet seg videre til skolen. Hun syntes det var verdt det å komme for sent på skolen for skjæra. Jeg plukket opp skjæra. Den gjorde litt motstand og jeg mistet den på første forsøk. Men med henda og håndkledet godt over vingene, og et fast men romslig grep rundt skjæras hals og overkropp så gikk hjemturen greit. Av og til litt vill hakking fra et vilt dyr i nød, men stort sett forholdt den seg rolig.

Verandaen og naboen

Skjæra tilbrakte dagen på verandaen. Heldigvis var naboen hjemme fra jobb akkurat den dagen så hun så til skjæra og matet den. Den lot seg rolig holde og føre over mat og vann som den tok til seg. Vann gikk greit ned, og av leverpostei og våt hundemat var det hundematen som ble valgt.

Nebb og kroppsbygning viser allsidighet, altså en alteter med et kosthold bestående av både animalsk føde og planteføde. Animalsk føde som er en mer komplett pakke næringsstoffer enn planteføde var det beste vi kunne gi under en krisesituasjon med skade og blodtap. På jobb ringte jeg til fem forskjellige dyrleger, men kom ikke fram til noen som kunne behandle fugler, og ihvertfall ikke ville fugler. Den idealistiske organisasjonen Fuglehjelpen ville gjerne hjelpe men kapasiteten deres var sprengt.

Takket være den gode naboen overlevde skjæra dagen på verandaen. Dagen hadde vært mild i været men utover kvelden kom nattekulda (seint i april) og skjæra ble tatt inn og fikk ligge i ei kasse på badet mitt. Den var ute av stand til å flytte på seg og lå bare på den uskadde sida uten å bevege annet enn hode og blikk. Jeg løftet forsiktig på den høyre vingen og fikk se en del fuktig blod på kroppen som virket som kom fra en perforering. Pga faren for å forårsake ytterligere blødning lot jeg det være i fred.

Siste tilsyn ble gitt klokka halv tre om natta, så fikk den overleve av seg selv til lørdags morgen. Jeg måtte jo også ha litt søvn. Jeg lot den være på badet med døra åpen. Det måtte ikke gjøres helt klaustrofobisk, samt noe lys som gløttet inn, men samtidig var det nok greit med noe skjerming mot et menneske.

Lørdag

Lørdag morgen våknet jeg av at den krafset i kassa. Den var fortsatt liggende på siden på det samme stedet jeg hadde lagt den. Såret med blod var fortsatt litt fuktig, altså fortsatt noe tilstrømning av ferskt blod. Den var våken og frisk i uttrykket og vi hadde uavbrutt blikkontakt.

Jeg la dansk rugbrød og hundemat helt inntil nebbet men den var ikke interessert. Vann var heller ikke aktuelt. Jeg fikk gi det litt tid tenkte jeg, ha litt skjerming fra meg som menneske. Selv om den ikke viste tegn til frykt eller hadde noen fluktreaksjon så var dette kanskje litt vel mye nærhet til et menneske uansett tenkte jeg. Så jeg lot den få ha sin privatfred inne på badet mens jeg begynte å gjøre huslige ting.

Det skjæra gjorde da var at den krafset seg selv rundt der den lå på siden så den kunne se ut av døra og se meg hver gang jeg passerte badet. Når jeg sluttet å passere så ble den veldig urolig og ble liggende og streve seg rundt i kassa ved å krafse seg selv forgjeves rundt i ring mens den lå på siden. Den ble rolig straks jeg kom inn på badet og den kunne se meg. Jeg testet ved å gå ut og inn av badet noen ganger og det samme gjentok seg. Det eneste som til dels hjalp var å stryke den med jevne mellomrom så forholdt den seg rolig i det minste en liten stund alene.

Den var fullstendig rolig ved berøring på vinger, ryggen, i nakken og på nebbet. Blikket vek ikke fra mitt uansett hva jeg gjorde eller om jeg så en annen vei. Jeg kunne også snu den rundt så den lå på ryggen, og den holdt fortsatt blikket mitt. Det var ingen tegn til frykt, bare bevisst betraktning og kontakt. Det som hadde vært en vill fugl som hakket rundt seg for livet, var etter en dag et vesen som var helt rolig i nærvær av mennesket. Blikket dens inneholdt både likhet og vesensforskjellighet fra oss mennesker, og en uendelighet.

Til slutt bar jeg kassa med skjæra inn i stua hvor jeg ryddet og fikset ting. Det virket. Den ble liggende helt i ro og følge med på meg hele tiden. Den snudde på hodet fra liggende stilling for å følge meg, og hvis jeg kom utenfor synsfeltet dens så ble den umiddelbart urolig. Jeg måtte plassere kassa så den kunne se meg hele tiden. Det å ha et gigantisk menneske som tråkket rundt seg og nær den mens den selv lå fullstendig sårbar på gulvet knappe 20 cm unna skrittene mine var altså ikke noe problem, men det å være utenfor synsrekkevidde var et problem.

Da jeg gikk for å ta rydding og oppvask på kjøkkenet flyttet jeg skjæra dit. Litt mer bevegelse i sirkel rundt skjæra der så jeg måtte sørge for å dreie kassa etter hvert som jeg flyttet på meg rundt omkring. Klirring og støy fra oppvask for hånd og plassering av ting til tørk framkalte ingen reaksjon. Var det heller fasinerende å se nye ting her i verden?

For at den skulle få slippe å ligge på den samme siden hele tiden i kassa så hjalp jeg den opp i oppreist stilling og holdt den slik i 20-30 minutter. Da kunne fordøyelse, blodomløp og annen fysiologisk sirkulasjon få friere spillerom. Jeg holdt forsiktig rundt den med ti fingre så den satt med stjerten på håndkledet i kassa. Det var greit for en stund og så ville den stå på egen hånd. Den satte i gang og markere med nebbet mot fingrene mine slik at jeg skulle åpne grepet. I stedet for å gjøre det enkleste ved å markere ved å hakke rett fram med spissen av nebbet rett i en finger, så gjorde den seg umaken med å vri hodet til siden og noe bakover, og markere med flatsida av nebbet mot en finger. Den kikket så opp mot ansiktet mitt, avventende til om jeg skjønte. Jeg svarte ved å rette ut den ene fingeren den hadde markert på så den var fri fra den. Den markerte da på samme måte på finger nr. 2 og kikket opp mot ansiktet mitt igjen. Jeg åpnet finger nr. 2. Og slik fortsatte det til den hadde åpnet 10 fingre. Så satt den et kort øyeblikk på stjerten selv, og forsøkte så å ta rennafart over kanten på boksen men falt omkull på stedet.

Jeg forsøkte flere ganger å gi både oppbløtt hundemat og vann, men den tok kun en eneste liten bit oppbløtt hundemat og en liten sip vann. Det at den ikke hadde drukket noe særlig siden dagen før bekymret meg. Det var en liten kropp og den hadde blodtap. Riktignok virket den fullstendig nærværende og klar i toppen, men noe mer vann måtte den uten tvil få i seg snart.

Les videre andre del Skjæra som blei reddet – Del II.

Les siste del Skjæra som blei reddet – Del III.