Skjæra som blei reddet – Del II

Skjæra (Pica pica) er en fugl som lever sammen med oss mennesker og finnes overalt der vi bor. Allikevel er det lite de fleste av oss kjenner til den. Jeg har vært så heldig å få stifte nærmere bekjentskap med ei skjære. Jeg kom over den en dag liggende på bakken helt ute av stand til å komme seg noe sted. Jeg tok den med hjem og i løpet av ei uke klarte den gradvis å sitte, stå, gå, hoppe og begynne å fly igjen. Skjæra viste en evne til å resonnere, kommunisere klart, tilpasningsdyktighet og sosiale behov.

Skrevet av René J. Bakke

Les Del I og Del III av artikkelserien.

Reddende fuglevenner

I løpet av lørdagen klarte jeg å tilkalle kyndig hjelp. Ved et hell hadde jeg akkurat noen uker i forveien fått noen fuglevennlige og fuglekyndige folk på vennelista mi på Facebook, og de kom til unnsetning.

De kom innom og fikk i skjæra vann. Løsningen ble å holde den fast og bruke ei sprøyte med vann (uten spiss) og sprøyte litt ned i gapet. Skjæra skjønte såklart ikke hva dette innebar først så det var skrekk og protester, men så fort vannet kom så gapte den mot strålen og drakk grådig i stedet for å vri seg vekk. Den ville ha ganske mye vann så den må ha vært dehydrert.

De hadde med seg mat spesielt beregnet til fugler som ble donert til skjæra:

• En type pellets fra dyrebutikken som er fullkost for fugl. Ved å legge den godt i bløt i vann i noen timer blir størrelsen omtrent tredoblet. Dette gir gode muligheter til å dekke vannbehovet.
• En type oransje supermat som er høykonsentrert og bredspektret næring med nær 50% fett, også fra dyrebutikken og beregnet til fugler.
• En type spirte frø (som ikke ble spist).

Oppbløtte pellets og oransje supermat spiste skjæra uten å nøle. Skjærer har utmerket luktesans så de kjenner på lukta om dette er noe de skal spise eller ikke. Det er ikke nødvendig å smake på maten for å avgjøre det. Derfor hvis skjæra ikke åpner nebbet for maten så er det fordi den allerede har har tatt en beslutning om at den ikke skal spise det.

En av de reddende fuglevennene kom også med et spontant navneforslag til skjæra: Rosa – siden jeg antok at det var en hunnfugl. Trekkene i hodet virket for meg ikke markert maskuline. Dette navnet ble utover i uka til Herr Rosé fordi jeg falt på at det var en hannfugl.

Resten av lørdag og natt til søndag

I løpet av lørdagen stanset blødningen av seg selv.

Jeg matet ham annenhver time resten av dagen fram til leggetid. Pellets ble spist sånn typisk 2-3 om gangen og jeg prioriterte dette fordi det inneholdt så mye vann. Oransje supermat var tydelig en storfavoritt men det var kraftig for fordøyelsen med så mye fett så jeg brukte mindre av det. Han var fortsatt liggende og ubevegelig så jeg holdt hver enkelt pellets foran og litt til siden for nebbet så han kunne plukke det av fingrene mine.

Da jeg la meg for å sove på kvelden så ble det slik at jeg lå på madrass inne i stua, mens han lå i kassa si 1 meter unna meg slik at han ikke skulle være alene. Maten lå klar ved siden av for nattlig mating. Rosé måtte fortsatt være svekket etter påkjenningen og trengte å få mest mulig påfyll av både vann og mat. Blodtap er ikke til å spøke med.

Rosé fikk mat igjen klokka 2 om natta. Han var våken og spiste villig. Jeg fikk noen timer søvn igjen før det var søndag morgen med ny dag med nye tette måltider.

Søndag og natt til mandag

Dagen ble tilbrakt hjemme med mating så ofte han ville ha mat, omtrent annenhver time. Vann var umulig å få i fra vannskål eller sprøyte. Det ble bare rabalder. Men de oppbløtte pelletsene inneholdt så mye vann at det var rimelig å anta at de kunne dekke vannbehovet. Jeg leste også på Fuglehjelpens nettsider at dette var mulig.

Hundematen ble kuttet ut. Det ble antatt at andelen salt var for høy. Det ble funnet ut at det var bedre å satse på kattemat som skulle være mildere.

Mengden mat som ble spist om gangen økte stadig. Det ble inntatt så mange som 5 pellets om gangen, og enkelte solsikkefrø også. En tydelig forbedring i appetitt.

Hvor kunne man finne god kunnskap om skjærer? Denne dukket opp i Facebook-feeden min: https://www.nrk.no/trondelag/norges-forste-bok-om-skjaera-1.13442914. Artikkelen hadde blitt publisert dagen i forveien. Jeg bestilte boka.

Flere ganger utover dagen holdt jeg Rosé i oppreist sittende stilling i en 20-30 minutter slik at fordøyelse og sirkulasjon skulle få fungere optimalt i allefall i en kortere periode og slik hjelpe Rosé med å bli frisk. Dette forløp uten drama og det virket som det var helt velkomment. Han satt med våkent blikk og kikket rundt seg, og vi så på hverandre. Vi satt i stillhet og alt var veldig sentrert, rolig og fint. Det var i det hele tatt veldig fine stunder som jeg satte veldig pris på.

Utover søndagen virket Rosé mer og mer pigg. Kreftene og initiativet vendte mer og mer tilbake. Fra det å ligge på siden begynte nå en eksperimentering med å komme seg opp i sittende posisjon for egen maskin. I løpet av mange timer ble det jobbet møysommelig med det å mestre å komme seg opp i sittende stilling. Forsøkene endte med at han ramlet over ende, og så ble han liggende en stund før han satte i gang et nytt forsøk. Jeg fulgte med og mange ganger var det et uheldig tryn mot kanten av kassa som gjorde at han havnet i en nær sagt uoverkommelig posisjon å fri seg fra. Jeg snudde ham da og la ham i en bedre posisjon. Et par ganger prøvde jeg også å hjelpe ved å holde ham i oppreist sittende posisjon men dette var han helt tydelig ikke interessert i og motsatte seg min hjelp. Dette skulle han klare selv!

Det var helt tydelig at problemet var manglende balanse som skyldtes at musklene ikke ble koblet inn. Han kunne komme seg opp i sittende stilling hvor han måtte befinne seg i et perfekt balansepunkt. Et minste minimalt avvik fra balansepunktet førte til at han falt umiddelbart. Stort sett var det brusing og risting av fjær som fikk ham ut av balanse. Det var som om det ikke var mulig å bruke muskler i det hele tatt til å holde seg på plass eller mikrokorrigere som vi alle må gjøre for å holde oss oppreist.

Den gamle måten å bevege seg på fungerte ikke. Her måtte alt læres på nytt. Kroppen måtte mestres på nytt med de nye forutsetningene. Jeg kunne bare spekulere i hva som var feil med ham. Han var så kvikk og våken i tanker og blikk at det var vanskelig å tro at han hadde fått noen hjerneblødning (selv om selvfølgelig ingenting kunne utelukkes), i alle fall mellom oss to så forløp kommunikasjon så raskt at i begynnelsen hadde jeg vanskelig for å følge med når han brukte nebbet til å anvise ting for meg. Det virket som synapsene mine jobbet langsommere enn hans. Det var mer nærliggende å tro at kanskje en muskel eller sene var røket, eller noe i skjelettet brukket, men igjen umulig å vite noe.

Gradvis utover søndagen ble sittende stilling mestret og han ble til stor del sittende halvveis opplent mot et hjørne i kassa. Senere på kvelden ble sitting uten sidestøtte  mestret. Tydeligvis var et mål nådd!

Natt til mandag ble også tilbrakt ved å sitte halvveis opplent mot et hjørne i kassa. Da jeg sto opp midt på natta for å gi mat stilte han seg uforstående til hva jeg drev med og ville ikke ha mat. Den kritiske perioden var over og nattlig mating var ikke lenger nødvendig. 

Mandag

Litt før 7 om morgenen ble jeg vekket av skjære-kalling i stua som man ellers bare hører utendørs. Et tydelig tegn på bedring. Han tok ikke i mot mat. Tvert i mot tok han alle typer mat i nebbet og slang det demonstrativt rundt seg så det føyk. Dette var i alle fall tydelig kommunikasjon til meg. Jeg fikk mistanke om at han heller ville ha noe substansielt, som meitemark f.eks. Dette var helt forståelig, de fleste av oss hadde blitt lei erstatningsmat på et eller annet tidspunkt.

Før jeg dro på jobb ringte jeg forskeren Magne Husby som hadde gitt ut boka om skjæra. Han ba meg sjekke vingemarkeringene og vi fant ut at det var en åringsskjære (altså knapt 1 år gammel), men kjønn kunne ikke fastslås. Riktignok var skjæra «lett bygd» og virket således lite maskulin, men tatt i betraktning den unge alderen så var dette ikke mulig å bruke for å konkludere, og dessuten har skjærer noe overlapp mellom kjønnene slik mennesker også har det.

Jeg var så heldig at akkurat denne uka på jobb var det rolig, så jeg kunne reise hjem midt på dagen alle dager og være et par timer hos ham. Mat ble inntatt midt på dagen i dag, etter 1 time med spisenekt. Det virket som han til slutt skjønte at det måtte bli denne maten og satte ny mengderekord med 7 pellets og et par solsikkefrø.

Etter endt arbeidsdag viste han nye initiativer og gjorde nye store fremskritt. Han jobbet stadig mot det målet å kunne bevege seg fritt. Han klarte nå å rette seg opp og så fra sittende stilling bykse seg mot kanten av kassa og komme seg over den. Det førte ikke til annet enn å bli liggende hjelpeløs på den glatte stueparketten og bakse og stresse seg selv. Han viste tiltagende initativ til å gjennomføre dette så jeg ble nødt til å sette ham i hundeburet jeg hadde fått låne av fuglevennene. Det var et stort bur, så stort at det var plass til meg inne i det og større enn kassa i grunnflate.

Han benyttet det til å finne på nye former for opptreningsgymnastikk. Han holdt seg fast i gitteret med den ene foten og klarte å gi seg selv en enda mer oppreist stilling som han holdt i en time om gangen! Fra denne støttede posisjonen klarte han også å vagge noen ustødige langsomme skritt ut i midten av buret før det endte med et fall. Når han ikke gjorde slike ekspedisjoner satt han på stjerten med ene siden lent inn mot burveggen for støtte. Noen ganger holdt jeg ham også i oppreist stilling ved å la ham lene seg mot handa mi. Dette var i dag helt greit og han satt gjerne lent mot den venstre handa mi (åpen) i en halvtime om gangen og kikket rundt seg med et tindrende blikk.

Les videre siste del Skjæra som blei reddet – Del III.

Les første del Skjæra som blei reddet – Del I.