Det er hittil beskrevet to naturvernsbevegelser, to forskjelligartede bevegelser hvor formålet er å beskytte naturen. Det er grunn økologi og dyp økologi. Det finnes også en tredje bevegelse som ennå ikke er beskrevet. En bevegelse som nok har vært usynlig for akademia fordi man her må over på en åndelig tilknytning til naturen. Samtidig så har de som er en del av denne bevegelsen ikke funnet noen mening i en intellektuell beskrivelse av noe som uansett er hinsides intellektet. Men en beskrivelse gir mulighet for bevisstgjøring hos de som trenger det for å endelig få tak i det som ligger i dem, og filosofi i seg selv vil ha glede av denne nye oppdagelsen.
Skrevet av René J. Bakke
Første gang publisert i KULTURVERK.
Arne Næss formulerte i sin tid dyp økologi som et begrep. Han var med på å beskrive en bevegelse som allerede eksisterte slik at akademia fikk anledning til å se, utforske, ordlegge seg om denne bevegelsen og forsterke den. Grunn økologi og dyp økologi ble stilt opp som to økosofier med grunnleggende forskjellig verdigrunnlag. Grunn økologi er menneskesentrert og bare mennesket har reell verdi. Naturen kan beskyttes kun med den hensikt å være en ressurs for mennesket. Dyp økologi innbefatter hele naturen med mennesket som en del av naturen, hvorav alle individer, arter og økosystemer, med all sin samlede diversitet, har en iboende egenverdi som gjør at de må beskyttes. Denne iboende egenverdien eksisterer uavhengig av menneskets evne til å verdsette den. Naturen er et felt eller et nettverk av relasjoner hvor mennesket inngår på lik linje med alt annet. Hvis man skader eller fjerner et enkeltstående punkt i dette nettverket så skader man hele feltet, fordi ethvert punkt eller organisme vil ikke være fullendt uten den andre.
Den tredje økologiske bevegelsen, som kanskje kan kalles hel økologi, har et eget forhold til naturen som gir utgangspunkt for et naturvernsengasjement. Dette er mennesker som har en åndelig tro og egenerfaring tilstede i livene sine. De har konkrete følbare opplevelser av energi og ånd. De kan oppleve å komme i kontakt med menneskers, trær og dyrs energi, tanker og sjel. De opplever også å kjenne på Jordas energi og ånd, og de opplever kommunikasjon. Felles for disse menneskene er at de tror på at vi som sjeler har valgt disse livene vi nå lever i disse fysiske organismene for å kunne erfare og vokse, og høyne vår egen og andres frekvens. Den høyeste frekvensen er kjærlighet og det er alltid det man kjenner på når man “logger seg på” f.eks. et tre eller Jorda. Alt er ett, og alt og alle er koblet sammen på energiplan i et felt. Det er en illusjon at vi er adskilte fra hverandre.
Ut i fra slik sansbar åndelig egenerfaring i forhold til alt og alle springer ønsket fram om å beskytte naturen.
Dyp økologi – åndelighet for de ubevisst åndelige
Dyp økologi har alltid beveget seg i det åndeliges grenseland. Når dyp økologi sier at alt har en iboende egenverdi så sluttet den rasjonelle argumenteringen der. Hva er det man mener? Iboende egenverdi? Ja, man føler noe når man sier det. Det føles rent intuitivt veldig riktig. Men man kan overhodet ikke si at dette er rasjonelt og sekulært begrunnet. Det er noe mystisk ved det som ikke kan ordlegges. Dyp økologi berører med dette det åndelige så godt det lar seg gjøre fra et sekulært ståsted. Den helhetlige økologiske bevegelsen har ingen problemer med å forstå hva det er dypøkologien litt famlende forsøker å ordlegge i mystiske vendinger. Det hele er faktisk svært konkret. For åndelige mennesker er alt besjelet. Mennesker, dyr, planter og fjell har sjel. Jorda har sjel.
Dyp økologi forklarer også på sitt sekulære men mystiske vis at naturen er et felt av forbindelser mellom alt og alle, hvorpå dersom vi skader en del av dette feltet så har vi skadet oss selv – fordi vi er en del av dette feltet. Den åndelige økologien sier tilsvarende at vi er sjelelig forbundet med alt og alle. Når vi så skader naturen så kjenner vi det åpenbart på sjelsplan. Det åndelige budskapet blir å ikke skade naturen slik som menneskeheten for tiden gjør.
Dyp økologi er dypest sett det sekulære menneskets berøring av egen åndelighet. Man rører hele tiden borti et åndelig forhold til naturen og seg selv, men man har ikke erfaringsgrunnlag nok til å erkjenne det. Det er så langt det er mulig å komme for det sekulære mennesket i det å kjenne på egen spiritualitet, uten å kunne erkjenne hva det er. For å kunne klare det må man først erfare ting som sin egen evne til å tro, gjerne oppleve konkrete åndelige hendelser, og slik bli vist sitt vesen som menneske. Vi har i hele vår arts eksistens hatt en åndelig dimensjon i livet. Dette betyr at åndelighet er genetisk nedfelt i oss og er en del av vår arts biologi. Bare i løpet av de siste femti – hundre år eller deromkring har vi ikke hatt en åndelig dimensjon i livet. En sekulærrasjonell tilnærming til dette forholdet vil si at åndelighet er menneskets naturlige forutsetning og en del av ethvert menneskes fulle oppblomstring som individ. En sekulærrasjonell tilnærming til dette vil si at det sekulære samfunnet ikke har vært en seier men en sorg for mennesket. En sekulærrasjonell tilnærming til den åndelige bevegelsen vil derfor være umiddelbar anerkjennelse.
Vi må tilbake til norrøn tid for å finne en tilsvarende spiritualitet i Skandinavia som var helhetlig eller holistisk som det kalles. Dvs at det ikke var noen separasjon mellom noe. Alt var sammenhengende og slik forklarlig. Alt var besjelet. Det eksisterte guder, vesener og krefter som var i mennesket og i naturen. Folk hadde gjerne sine individuelle åndelige opplevelser som bekreftet eksistensen av noe mer. Folk kunne også fint selv utøve ritualer som ville være dem til nytte. Dette tilsvarer det vi finner i den åndelige bevegelsen i dag, bare gudene mangler. Det vi ser med dagens oppblomstring er at dette er en så grunnleggende del av mennesket at selv en tusenårig organisert innsats for å fjerne naturåndelighet ikke har lykkes. Først med en dominerende kristendom, og senere med en avskrivning av alt åndsliv i et sekularisert samfunn hvor man har forsøkt å fylle mennesket med erstatninger i form av diverse tankeretninger som f.eks. humanisme og et utelukkende fysisk-mekanistisk verdensbilde med tilhørende menneskeforståelse.
Sammenhengen mellom grunn økologi, dyp økologi og hel økologi
Grunn økologi innebærer å trekke en sirkel rundt seg selv og fokusere på sine umiddelbare behov og den umiddelbare tilhørigheten til sine nærmeste.
Dyp økologi innebærer å trekke en enda større sirkel som rommer den første, men også flere individer, arter og økosystemer. Dette betyr at dyp økologi ikke fornekter innholdet i grunn økologi eller er i opposisjon mot det, men rommer det og anerkjenner det, og har med seg enda mer som blir lagt sammen til et endelig og mer omfattende perspektiv.
Hel økologi tangerer den todimensjonale sirkelen til dyp økologi, men vi opplever nå at en flat struktur har fått rom og har blitt en fullbåren tredimensjonal struktur, en sfære med en overjordisk dimensjon.
Vi forstår umiddelbart at grunn økologi, dyp økologi og hel økologi ikke er motstridende eller adskilte verdigrunnlag men kan sees på som trinn i en utviklingsvei. Dette er en mulighet for utvikling – hvor det utvidede perspektiv alltid vil romme det forrige ståstedet. Man vil alltid inneha forståelse for det forrige ståstedet hvor andre mennesker fortsatt står.
Rent praktisk i miljøvernssammenheng arter dette seg slik at grunn økologi kan legge seg i opposisjon med dyp og hel økologi. Dyp og hel økologi vil ikke ha motstridende praktiske interesser, selv om de har forskjellige perspektiver.
Et eksempel på det nye økologiske perspektiv
Forfatteren Emelie Cajsdotter er en representant for det nye som har kommet etter dypøkologien. Hun bor i et lite rødt hus ute i den svenske skogen sammen med forskjellige dyr hun tar til seg for å hjelpe dem videre i livet. Hennes livslange beskjeftigelse er å finne andre måter å leve på enn ved å inngå i et hierarki og utøve dominans. Hun lever i nær kontakt med naturen og ønsker at den skal anerkjennes som likeverdig. Hun forbruker minst mulig av ressurser og er nok dårlig nytt for et samfunn som har en økonomi basert på overforbruk. Hun gjør ting i all beskjedenhet og har i grunn bare vandret stille ut i skogen for å kunne leve i balanse med verden og seg selv.
Hun sier at hun mottar bilder og beskjeder fra dyr til oss mennesker. Hun brukes gjerne av sprang- og dressurryttere på profesjonelt nivå som selv ikke har det fnugg av tro på noe åndelig, men det hun tilfører gir konkrete omsettelige resultater. Hennes to bøker Alla kungens hästar og Zander och tiden har spredd seg på anbefaling blant folk som ikke nødvendigvis er så opptatte av det åndelige. Alla kungens hästar inneholder en sann historie fra hennes liv om en rekke syner hun fikk som førte henne på reise ut i verden og til slutt fikk hun jobb i den jordanske kongefamiliens staller. Hestene hadde ifølge henne budskap til menneskeheten som gjenfinnes i boka.
Hel økologi i dag og framover
Hel økologi er her som en del av manges liv, og er allerede tilstede i miljøvernorganisasjoner i den grad medlemmer er et utsnitt av befolkningen. Tatt i betraktning at dette er en ny bevegelse i befolkningen så er det rimelig å anta at dette fortsatt har utvikling foran seg. Noe helt konkret som allerede viser seg er en underskog av folk som ønsker å grunnlegge og leve i økogrender eller økolandsbyer i Norge i dag. De ønsker å leve i harmoni med Jorda og alle dens beboere, og leve bedre liv enn det moderne samfunnet i dag kan tilby mennesker, dyr og natur (les: NaturSamfunn). Russland kan trekkes fram som et eksempel på en slik utvikling hvor man antar at det i dag finnes flere hundre spirituelle økolandsbyer.
Det hele ser ut som en tilbakevenden til den levemåten som fantes i
Nord-Europa for flere tusen år siden, hvor folk levde i stammer i nær relasjon med natur og egen åndelighet. Det fantes et slags inngruppedemokrati, hvor alle hadde noe å si i forhold til forvaltningen av det felles ressursgrunnlaget. I den grad det fantes ledere så ble disse valgt i et direkte demokrati hvor man kjente den man valgte. Dette i motsetning til dagens demokrati hvor man ikke har mulighet til å vite hva slags mennesker man setter til å styre landet gjennom de demokratiske valg (fjernvalg), og ihvertfall ikke har muligheten til å påvirke beslutninger som tas.
Bildet som tegner seg er altså identisk med det som har blitt skissert opp som eneste framtidige bærekraftige samfunnsmodell av humanbiologien (se referanser til artikler om temaet på slutten av denne artikkelen). Privatpersoner uten humanbiologisk kunnskap kommer altså fram til samme konklusjoner om samfunnsform som en rent vitenskapelig gren – men gjennom meditasjon, selvinnsikt og private åndelige opplevelser.
Hittil har ingen økolandsbyer oppstått som følge av vitenskapelig diskurs, men av at menneskets urgamle gnist av naturåndelighet har fått oksygentilførsel. Kanskje den helhetlige økologiske bevegelsen stiller et fornuftig spørsmål til humanbiologien; om ikke meninga med livet må finnes først, og deretter vil folk sette i gang og jobbe for å få grunnlaget for bærekraft på plass – og ikke motsatt? Situasjonen i Norge i dag er faktisk den at det finnes en del mennesker som vil implementere modellen som Terje Bongard har skissert opp, men mangel på land og statlige reguleringer står som foreløpig hinder. Mon tro om ikke ønsket om et bedre liv er sterkere enn slike stengsler, et ønske som representerer en helere økologi.
Relevante linker
Inngruppe som paradigmeskifte – en samtale med Terje Bongard
Fra massesamfunn til stammesamfunn? Terje Bongard hos NRKs Verdibørsen
Pengefølelsen – Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi
Arne Næss: Fremtidens tenkemåte
