Emelie har viet sitt liv til å hjelpe hester, og det sentrale temaet i arbeidet hennes er ikke-hierarki. Vi forutsetter at hierarki er den naturlige sosiale ordningen for dyr og vi lar dette utgjøre grunnlaget for hvordan vi behandler dem, men hestene forteller noe helt annet. Hun hevder å kunne kommunisere direkte med dyr, og selv skeptikere må innrømme de gode resultatene av hennes arbeid, uansett årsak. Hesteholdet vårt tar ifølge Emelie utgangspunkt i menneskets behov og ikke hestens naturlige forutsetninger. Emelie Cajsdotter har skrevet de populære bøkene Alla kungens hästar og Zander och tiden.
Skrevet av René J. Bakke, etter et intervju med Emelie Cajsdotter.
Første gang publisert i KULTURVERK.
Publisert i to deler hos Hest.no; Del I og Del II
Publisert i Equilife.
Emelie Cajsdotter bor i Sverige og jobber med trening av rytter og hest sammen, knyttet til ideen om ikke-hierarki. Det inngår litt dyretolkning i det, og hun jobber også med ren dyretolkning, homeopati og massasje på hest, hund og andre dyr.
Ikke-hierarki
I store flokker blir det tydelig at det lineære hierarkiet ikke eksisterer. En hest man i første omgang vil anse som å ligge langt nede på den lineære rangstigen, kan vise seg å kunne flytte på en hest som igjen kan flytte på en av dem man har ansett for å ligge høyt oppe på rangstigen. Det blir umulig å godkjenne at det finnes et naturlig lineært hierarki. Har man kommet til konklusjonen at lineært hierarki finnes så har man bare hatt veldig få hester på en særdeles begrenset plass.
Det er veldig lett å skape en metode basert på lineært hierarki. Det er vanskelig å skape en metode basert på ikke-hierarki. Det blir ikke kortfattet og enkelt. Du selger ikke det her på en halvtimes show på TV hvor du får orden på en hest eller en hund. Det blir ikke spektakulært på samme måte. Vi har også mange effektive metoder for hvordan trykke ned noen, men vi har ikke like mange effektive metoder for hvordan løfte noen og få dem til å yte sitt beste.
Som tankemodell er det ikke-hierarkiske lett å ta til seg. Det er når man står der med sin egen hest at det er vanskelig å omsette teori i praksis. Når man blir redd så setter man straks i gang og benytter makt. Hos mennesket er det sånn at det må begynne som en idé i tankeverdenen før det synker inn i ryggmargen. Et paradigmeskifte som tar tid. Det er ikke tankemessig. Men bare det at vi har begynt å tenke på det og snakke om det er helt enormt.
Evolusjonær årsak til ikke-hierarki
De dyrene som har forklart denne andre måten å tenke på for meg har gjort det klart at det rett og slett er mer effektivt for å overleve i naturen. Skal man overleve i en gruppe så er faktisk oddsene høyest når hvert individ får gjøre det man er god på og er løftet opp og frem, og det oppnår man ikke ved å undertrykke noen. Dominans og hierarki finnes derfor ikke hos det flokklevende dyret hesten.
Vårt hestehold
Det første vi trenger nå er at hestene får lov til å gå i flokker som er stabile over lengre tid. Min oppfatning er at de dyrene vi holder som produksjonsdyr, griser og kyr for eksempel, har bedre forhold enn hestene våre når det gjelder ivaretagelse av deres artsbehov på den sosiale siden og atferdssiden.
Alle hester har også et veldig behov for å virkelig kunne akselerere fritt og bruke sin fulle styrke i en galopp. Til det trenger de meget stor plass ute. Det er veldig mange hester som ikke får det under hele sitt voksne liv.
Hester er skapt biologisk for å stadig bevege seg og stadig spise, og så erstatter vi det med en veldig bisarr mosjonsform som pågår i førtifem minutter per dag.
Hvis hesten din fikk velge mellom å ri i et ridehus eller gå ute med kompiser, så velger såklart hesten kompisene, sier folk. Jeg tror vi ikke er klar over at vårt hestehold er kulturelt. Vi har løsninger og idéer som er overført tankegods, og som ikke tillater at vi utforsker andre måter å gjøre ting på.
Et eksempel er det at man må ri hester seks dager i uken så den ikke går i stykker. Resultatet er at hesten ikke får hvile til å bygge seg opp. Så det finnes faktisk mennesker som tror at hesten må ris seks dager, ellers går det ikke. Det samme med de som tror at hesten må ikke ”vinne” / ”få overtaket”, da går det ikke. Også noen tror dette. Det er lett å se at i andre land lever man i en hestekultur, mens vi i eget land bare lever i en norm. Men alle mennesker støpes jo i en form og får tilført sin dose sannheter. Dette er kultur.
Traumer hos våre hester
Det finnes to traumer som virkelig er vanligere enn andre. To situasjoner som veldig mange hester beskriver som årsak til at de brytes ned. Det ene er innridningen, hvor hestene beskriver at de har vært innspente. Unghester med innspenningstøyle. De spennes ned og følelsen av å ikke kunne flykte blir veldig sterk.
Det andre er hovslagere. Hesten bindes i stallgangen med et tau på hver side av grima. Vi tar fra dem muligheten til å rømme og så straffer vi dem faktisk hvis de ikke står stille. Og så kommer en fremmed person og løfter et ben. Rovdyr fanger hester ved å fange et bein og velte hesten. Med det bildet i tankene er det klart vanskelig å få et fremmed menneske til å løfte et ben. Det er derfor langt lettere å gjøre dette som eier. Hvis man skor eller trimmer hovene selv så slipper man også tidspresset som en hovslager har og hele situasjonen stresses betraktelig ned.
I begge tilfeller skjer det at man tilfører stress samtidig med at man hindrer flukt. Hesten vil overleve og dens første reaksjon er å forsvare seg. Du longerer den varm i innspenningstøylen og de aller fleste hester innser da at løpet er kjørt og de går inn i en tilstand av apati. De aller fleste hester gir opp, til et nivå hvor de ikke lenger kjenner kroppen like tydelig lenger, og vet man ikke det så er det lett å tolke det som at den har slappet av. Reaksjonen på angrepet, fluktresponsen, kapsles inn for senere å slippes ut etter kanskje mange år.
Når hesten kommer til en ny eier som virkelig bryr seg om den så fanger hesten dette opp. Hesten våger å slappe av og på en viss tid, fra tre uker til noen måneder, så kommer dette gamle til overflaten. Hesten setter i gang en ny lekeprosess og folk blir forvirrede og forstår ikke hvorfor det kan være så ille. Det har tidligere sett så kjempefint ut.
I Natural Horsemanship tilfører man stress samtidig som man hindrer flukt. Mennesket inntar rollen både som det man flykter fra og det man skal flykte til. Det er dette som gjør det vanskelig med det å trene i rundkorall.
Hester som ikke kapsler inn
Det virker som om det er to typer hester som ikke er så gode på å kapsle inn sin reaksjon og som får problemer hos oss. De som i flokkens rollefordeling har til oppgave å angripe rovdyr på nært hold. Dette er hester som kan velge å plante forhoven oppå skallen på en hund. De tåler å ha farer nær. Den passive tilstanden inntrer ikke. Disse risikerer man heller å hisse opp og få over seg. Det er de som i størst utstrekning blir mannevonde. Også er det de hestene som har kreative oppgaver, å finne nye overlevelsesstrategier for flokken i naturen, de blir heller ikke nedbrutt av begrensinger. De ser det heller som en utfordring. De har selvtillit og tro på seg selv.
Det er disse hestene som får det verst med oss. Disse hestene blir oftest avlivet. De som det avles videre på hos oss er de som lettest går over i diskapasiterende tilstand, de som aksepterer begrensningen. Disse hestene er ikke på sitt maksimale, men de er avlet så bra fysisk at de gjør det allikevel helt topp i konkurranser. Det er sjelden vi får se hos oss slike hester på sitt absolutt beste. Det hadde vi ikke klart å håndtere.
Vi avliver de friske hestene og beholder de nedbrutte.
Kan vi ri?
Kan vi ri i det hele tatt? Kan vi holde hester i det hele tatt? Ja det kan vi, mener Emelie.
Samarbeid er naturlig for et flokklevende dyr. Det går ikke mot et dyrs natur å samarbeide. Men da kan man ikke gå ut ifra den hierarkiske modell, for da kommer noen til å måtte betale høyeste pris, enten hest eller menneske når man setter gang i å utfordre en hest.
– Jeg tror det er mulig å oppnå det. Jeg tror man kan ha sin hest som man har den. Man kan gjøre det på en bedre måte, selv om man aldri får det optimalt. Man kan i det minste fjerne den smertebaserte ridningen. Det er verdt å jobbe for. Det vi gjør nå er at belønningen er mangel på smerte. Det er det en hest lærer seg under innridning. Hvordan unngår man ubehag. Gå unna sjenkel er å unngå smerte. Det er den vanligste slutningen til en hest. Unngå ubehag.
Flokkdyr gjør ikke ting pga straff eller belønning (godisbit av ”lederen”). Man gjør ting for sakens skyld. Og det begrepet i seg er litt vanskelig å forstå for mennesker. I våre vanlige liv så gjør vi lite for sakens skyld. Hvis vi tar bort straffen så er det bra at vi klarer å gjøre det. Men hvordan klare å vri hjernene våre rundt det å ta bort belønningen og allikevel få hestene til å samarbeide?
Mange mennesker har vansker for dette fordi vi også er trent slik. Det blir en refleksjon av vår verden, så dette blir vanskelig for folk. Men det finnes faktisk mennesker som forstår det allikevel. Jeg treffer faktisk mennesker som oppfatter dette som en høy grad av lidelse hos hester.
Hestens sanne uttrykk?
Så lenge hesten er villig og interessert så kan man bruke hesten til hva som helst – i teorien. Uttrykker hesten et sant og ekte ønske om å utføre dette arbeidet? Har den en frisk selvfølelse? Hvordan er livssituasjonen?
Alt som uttrykkes sies i en sammenheng. Når hester uttrykker at de vil tilfredsstille eieren og at de ønsker at eieren liker dem så er det viktig å se sammenhengen. Hele deres livssituasjon. De står på boks og er underlagt menneskenes godvilje eller vondvilje. Hadde de levd i fri flokk i et halvår så hadde de ikke sagt at de ønsker å gjøre eieren fornøyd.
– Jeg har innsett med årene at den delen av jobben som er bygd på at man må jobbe med å helbrede traumer, er kjempestor. En så stor del av våre tamdyr er traumatiserte. Det gjør at man må se på sammenhengen ting blir sagt i. Og det var jeg heller ikke klar over i begynnelsen. Det er sånt som jeg har forstått i ettertid.
Når man har en hest som er så frisk i seg selv at den velger å bli ridd, så er det lettere og vanskeligere. Det stiller større krav til rytter i den forstand at man må ha et godt nærvær, være koblet på seg selv og hesten. Hvordan er hesten i dag? Jeg kan ikke bare følge min egen agenda, jeg må følge med i min balanse. Jeg må ha et så godt nærvær at jeg sitter igjen i salen, fordi en slik hest benytter så mye mer kraft i akselereringer og vendinger.
Vi har en stor utvikling foran oss
I hverdagslivet legger Emelie energien inn slik at mennesket får en opplevelse sammen med sin hest, som er utenfor det kulturelt pålagte. Enkelte hesteeiere har valgt å utfordre seg selv ved å gå jevnlig til henne. Det gir ringer i vannet utover bare den enkelte. Det var hesten Mio (se bildet øverst) som ifølge henne utviklet rideprinsippet. Ifølge Emelie mener han at hensikten ikke er prestasjonsmessig ridning eller engang rehabilitering, men hensikten er å endre menneskets bevissthet. Gjør man det så har man gjort noe. Da har det faktisk hendt noe. I tillegg til at man føler seg bedre og beveger seg bedre ergonomisk, kommer man også til bevissthetsnivået for at en varig forandring skal skje. Emelie skrev bøkene sine for å nå fram til et antall mennesker som hun aldri kunne ha truffet ellers.
Det må en empatisk utvikling til hos mennesket for å se en endring i hestenes livssituasjon. Det er bare menneskets empatiske utvikling som kan gjøre at vi kan sette oss inn i deres situasjon, gjøre at vi kan veie deres behov mot våre egne. Endring hos mennesket blir bare varig om det kommer innenfra. Det kan ikke lovpålegges. Vi kan ikke vente på at denne utviklingen skjer av seg selv. Vi må gjøre noe aktivt for å skape denne utviklingen.
