Skjæra som blei reddet – Del III

Skjæra (Pica pica) er en fugl som lever sammen med oss mennesker og finnes overalt der vi bor. Allikevel er det lite de fleste av oss kjenner til den. Jeg har vært så heldig å få stifte nærmere bekjentskap med ei skjære. Jeg kom over den en dag liggende på bakken helt ute av stand til å komme seg noe sted. Jeg tok den med hjem og i løpet av ei uke klarte den gradvis å sitte, stå, gå, hoppe og begynne å fly igjen. Skjæra viste en evne til å resonnere, kommunisere klart, tilpasningsdyktighet og sosiale behov.

Skrevet av René J. Bakke

Les Del I og Del II av artikkelserien.

Tirsdag

Denne dagen «pratet» han direkte til meg i et minutts tid. Det kom noen lave lyder. En helt særegen låting som var lite kraftig men heller myk og pludrende til skjære å være, passende å bruke mellom barn og foreldre. Dette gjorde han i ett minutt mens jeg satt hos ham og vi kikket på hverandre. Jeg hadde dessverre ikke sjans til å svare ham. Jeg hadde ved en tidligere anledning forsøkt å snakke med ham, og det eneste han reagerte på var menneskelige konsonanter uten vokaler. Det å høre kun en vokal f.eks. gjorde han ikke notat av.

Det første skjærehoppet ble observert. Han gjorde et klassisk skjærehopp, sånn som de gjør bortover plenen når de holder på ute. Det så ut som det første prøvehoppet han gjorde med skaden sin. Han sto en stund stille og beregnet på forhånd, og tok deretter sats med vaklende balanse. Det gikk bra og han sa seg fornøyd med det og gjorde ikke mer. Resten av kvelden ble han bare stående og lene seg opp mot burveggen.

Det var begynt å vises at han sto mer stille enn han kunne. Han sto for det meste lent oppetter den ene burveggen med sin venstre side. Han virket å være i et nedsatt modus, rett og slett sammensunket og deprimert. Det var ikke så rart. En vill fugl som var inne i en leilighet uten kontakt med den virkelige verden der ute hvor han egentlig hørte til og hvor han ønsket å ha sitt liv. Så her i stillhet det meste av dagen uten noen form for stimulering.

Det var klart at han kunne ikke ha det sånn, så en løsning måtte finnes. Dette er en fugl som i naturen er fysisk aktiv og hele tiden løser oppgaver. Han måtte få en annen tilværelse enn et inneliv i en leilighet, og han trengte også selskap av noen av sin egen art.

Onsdag

Det var uutholdelig å se fuglen i en slik nedsatt tilstand. Han var bare en skygge av seg selv og han utstrålte en uendelig tristhet over tap av det virkelig livet. Jeg bestemte meg for å vise ham himmelen igjen. Jeg bar ham med meg til verandaen hvor jeg satte ham ned på verandaplanken mens jeg støttet ham med begge hender.

Han kikket storøyd ut på den store verden og glemte alt annet rundt seg. Dette varte i noen sekunder, så eksploderte han og stormet ut av hendene mine med mer hurtighet og kraft enn jeg trodde han var i stand til å sette opp i sin skadde tilstand!

Etter 3 sekunder hadde han klart å presse seg gjennom to bordplanker og falt 1 meter ned på bakken. Jeg lente meg ut over kanten og kikka ned idet han kikka opp for å se om jeg kom etter. Jeg heiv på meg støvlene. I løpet av de 2 ekstra sekundene hadde han allerede
flakse-løpt bortover bakken og fram til de parkerte bilene hvor han løp att og fram til han skjønte at han kunne skjule seg under hekken. Han stormet fram til hekken og kasta seg ned flatt under den og ble liggende urørlig som en kommandosoldat i krig. Han trodde han var usynlig, så selv om jeg rolig strakk hendene inn over ham og fakka ham igjen, så lå han helt stille til det var et faktum at han var fakka igjen. Jeg bar en villsint, hakkende og sprellende fugl inn i stua.

Jeg beklager så meget, men når et tregt menneske kunne fakke deg så ville det bety kort prosess av nabolagets katter.

Torsdag, fredag og lørdag

Inntil videre ble det lagt ut et teppe på stuegulvet som ga nok friksjon til at han kunne gå. En hule ble bygget under en stol med regnponcho som vegger. Døra til hundeburet ble stående åpen så lenge jeg var hjemme fra jobb, slik at han kunne bevege seg fritt.

Etter hvert oppdaget han hulen under stolen, så han skiftet bolig fra bur til hule. Det å være skadet er ingen spøk ute i naturen. Skjul må finnes og en slik hule er en god løsning, tilsvarende hekken i hagen som ble brukt som skjulested. I en hule er man trygg for fiender ovenifra og fra sidene.

I helga kunne buret stå åpent hele døgnet. Den fysiske formen hadde blitt mye bedre og nå var det ikke bare vaklende skritt. Han besteg en fylt plastsekk som lå på gulvet med en høyde på 30 cm opp fra gulvet. Derifra igjen begynte han å ta peiling på å komme seg enda høyere opp i en stol, men jeg fakket ham før det gikk helt galt da han støtt var litt overmodig.

Det med å komme seg opp i høyden var en atferd som var tydelig å se hver kveld enten inne i buret eller utenfor. Inne i buret klatret han gjerne oppetter burveggen helt til han kom til burtaket. Dette var logisk nok i og med at det å være på bakken om natta ville være dødelig ute i naturen. Det å sitte høyt i et tre ville være det eneste trygge. Etter å ha nådd taket av buret og kommet seg ned igjen så hakket han enkelte ganger mot egne klør. Den sterke drivkraften for å komme seg opp i høyden ble avledet på denne måten, en stressreaksjon.

I løpet av helga kom nok et stort framskritt. En gang han hadde overdrevet sin evne og falt omkull på gulvet, så plukket jeg ham opp og holdt ham så han kunne se ut av stuevinduet. Han forholdt seg helt rolig og kald. Da plutselig kom det, en flukt på vingene. Han fløy over til den andre sida av stua og havnet rett i stolen. Der endte det i flaksing og baksing og jeg plukket ham opp igjen. Han kom seg løs og tok til vingene igjen og fløy rett i dørkarmen. Så en flukt til fots inn på kjøkkenet med meg etter fordi jeg hadde latt verandadøra stå åpen for å få frisk luft inn til oss. En lite villig fugl ble fanget under kjøkkenbordet etter et par runder rundt bordbeina. Inn i buret og få stresset seg ned.

Flyginga var fortsatt på et forsøksstadie. Han fløy kun rett fram og med dalende høyde. Men flyging var det, og et enormt framskritt med tanke på at for ei uke siden hadde han kun vært i stand til å ligge flatt på den ene sida uten å klare å reise seg! 

Med dette ble jeg også tryggere i å konkludere med noe som hadde slått meg for noen dager siden. Det virket som han ønsket å bli håndfóret pga den sosiale kontakten eller omsorgen. Han var blitt i såpass fysisk god form igjen at han fint kunne spise selv fra en asjett. Men dette ble ikke forsøkt engang selv om asjetten med mat ble holdt tett opp til nebbet. Så kunne jeg heller plukke pelletsen av asjetten og holde den fram med fingeren og da ble den umiddelbart spist. Det å bli matet av noen var det viktige.

Søndag

Det var sol og første dag med vårkvitring fra alle nabolagets fugler. Jeg åpnet stuevinduet så han skulle få følge med på det nye vårlivet der ute. Han rettet straks sin oppmerksomhet ut av vinduet og fulgte intenst med. Ikke et kvitter var uviktig eller unngikk hans oppmerksomhet. Han reagerte på alle fuglekvitter uansett art. Her var det tydelig at han forholdt seg til alle fugler av alle arter. Jeg forsto at hver art ikke bare forholder seg til sin art, men at det er et helt nabolag av fugler der ute som i et virvar av nesten samtidig kommunikasjon faktisk holder rede på hverandre og oppfanger noe av det de andre artene formidler av sinnsstemning og intensjon. Skjer det noe så skjer det noe og det fanger alles oppmerksomhet, og til en viss grad kan de forstå hverandres intensjon på tvers av arter. Noe de nødvendigvis må gjøre skal de klare å ha en rasjonell atferd i forhold til hverandre og ikke sløse bort krefter på unødvendige misforståelser og konfrontasjoner.

Det ble litt kaldt av å ha vinduet åpent så jeg fyrte i peisen samtidig. Peisovnen er en jernovn som har det med å produsere metalliske kneppelyder under oppvarming (ekspansjon i metall). Dette var mye mer interessant for ham enn fuglekvitteret utenfor. Han rettet straks all oppmerksomhet i retning peisovnen (bak sofaryggen ute av hans synsfelt). Han svarte på kneppinga fra peisovnen med eget skjærespråk i mange varianter, og flere lange samtaler ble ført over en halvtimes tid. En høflig kar dette som ikke avviser ukjente i et nytt miljø.

I løpet av søndagen ble det avtalt med de reddende fuglevennene at Herr Rosé skulle få flytte fra meg og bo hos dem framover. Hos dem var det allerede et par store papegøyer og et par store utebur tilgjengelig, og ikke minst en mye større ekspertise enn min egen med fugler og deres behov, hva de kan få av sykdommer osv. Hos meg var hans livskvalitet som tidligere nevnt ikke den beste, med stillhet og ingenting det meste av dagen.

Mandag

Mandag var siste dagen. Ei snill og dyrekjær jente på videregående skole ikke langt unna kom innom og så til herr Rosé i en pause midt på dagen så han ikke skulle være uten mulighet for å spise eller selskap og stimuli så lenge.

Litt senere på dagen ble han avhentet med bur, mat og det hele og kjørt til sitt nye hjem.

Det nye stedet

Herr Rosé kom til et bedre sted. Her var det mer riktig tilrettelegging av utfordringer og leverom. Han ble mye mer fornøyd med tilværelsen enn hos meg og formen fortsatte å stige i løpet av ukene på dette nye stedet. Han begynte ganske snart å spise og drikke selv fra ei skål (takket være litt kyndig tilrettelegging), og han begynte å klatre i pinner som gikk på kryss og tvers i buret. Flyginga hans fortsatte i ukene der å forbedres betraktelig med tiltagende presisjon og beregning. Flyging med manøvrering og mye mer fart viste seg mer og mer.

På dette nye stedet fikk han seg faktisk også en kjæreste, noe som nok var det viktigste av alt for ham. Det var ei skada skjære til som ble funnet av noen andre. Herr Rosé og Pica (kjæresten) likte å sitte tett sammen, og de så ut til å utfylle hverandre ved at han var ganske rolig mens hun var ganske aktiv. Perfekt for Rosé som liker at ting skjer men gjerne forholder seg i ro.

Fri fugl

Etter to måneder i restitusjon var han blitt så frisk at han fløy sin vei for egne vinger. Døra ble latt stå åpen og han var ikke sen om å be. Han kom seg ut og flakset prøvende og litt overveldet over hustaket. Der på kanten av taket ble han sittende og summe seg mens han så ut over den store verden før han fløy fritt ut videre.

For skjærene

Jeg skulle bli svært glad hvis vi kunne slutte å jage etter skjærer i hagene våre. Det er nesten ikke til å tenke på at av en håndfull arter i verden som kan gjenkjenne seg selv i et speil, så har vi at en av dem faktisk springer etter den andre ute på en plen, en handling som ikke har noe godt endepunkt i seg selv til nytte for noen av partene men bare øyeblikkets reaksjon på et følelsesmessig grunnlag som man først ville anta at ikke kunne være tilstede som handlingsgrunnlag i noen som er i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde.

Vi har laget en økologisk nisje som passer skjæra. Vi legger ut mat den kan ta, og vi har steder hvor den kan bygge reir. Skjæra gjør ikke noe annet enn hva alle andre levende vesener gjør, den tar i bruk de gode mulighetene som finnes. Vi kan heller sørge for småfuglene ved å ha et fuglebrett eller -hus som skjærene ikke kommer inn i. Vi kan samtidig legge ut mat til skjærene et annet sted så alle får sin del og vi får oppleve flere arters fantastiske nærvær. 

Vil du vite mer om skjærer og kråkefugler, og kanskje litt fag rundt dette? Se og les videre nedenfor.

Les første del Skjæra som blei reddet – Del I.

Les andre del Skjæra som blei reddet – Del II.