I år 2003 dro jeg fra Norge til Valle del Huasco (Huascodalen) i Chile for å virkeliggjøre det mangeårige ønsket om å skape en olivenfarm. I løpet av fem sammenhengende år i en fattig del av Chile fikk jeg satt sammen en komplett produksjonslinje av oliven og olivenolje fra jord til egen prosessering og utsalg. Underveis kom jeg også til å holde hester, noe som begynte som en rein redningsoperasjon av noen sultrammede hester. Først i år 2008 vendte jeg tilbake til Norge.
Skrevet av René Jimenez Bakke. Historien publiseres her i HEKWOS i tre deler. Historien er tidligere publisert i KULTURVERK og Hesteliv.
Les Del I og Del II av artikkelserien.
Bedriftens utvikling
Overskuddet fra hver innhøsting ble spart opp. Ingenting gikk til personlig lønn for meg annet enn 50 kroner dagen til livsnødvendigheter som mat. Landarbeideren min tjente mer enn meg. Over tid ble det derfor mulig å kjøpe inn en ny og komplett produksjonslinje fra Oliomio i Italia for å utvinne olje fra olivenene. Et produksjonslokale og lager ble også bygget. Jeg lærte meg å bruke maskinen og hva som krevdes for å få den beste mulige kvaliteten på olivenoljen. Snart produserte jeg høykvalitets olivenolje, såkalt extra virgin.
Inntjeningen ble slik økt ved å selv eie hele produksjonslinjen fra jord til utsalg direkte til forbruker på det lokale markedet. Nøkkelen til å lykkes var å ha null i gjeld og være aktiv selv i alle ledd fra det å spa i jorda sammen med ansatte, til det å prosessere oljen og selge den ut til kunder.
Det var enkelt å finne marked og få tilbake investeringene. Globalt sett var markedet for olivenolje økende så spørsmålet var ikke om man fikk solgt, men hvor mye man klarte å produsere. Problemet var faktisk det at jeg ble utsolgt før neste innhøsting og ikke hadde kunnet betjene kunder året rundt hvis det ikke hadde vært for det at jeg kjøpte inn olivenolje utenifra og solgte den til null fortjeneste, bare for at min forsyning til markedet skulle være stabil.
Et annet svært viktig moment var de gode forholdene som chilenske myndigheter la til grunn for gründervirksomhet ute på den chilenske landsbygda. Der kan alle starte en bedrift fra null, dvs. uten å gjennomgå noen papirmølle med myndighetene eller betale noen form for avgifter eller beskatning. Man kan altså drive papirløst og skattefritt uten å rapportere inn noe som helst inntil man selv syntes at man har en sterk nok økonomi til å tåle beskatning. Dette kan gå over flere år. En slik ordning muliggjør at man kan starte med bare en idé og to tomme hender. I et land som sårt trenger å utvikle økonomien sin har man vært nødt til å ta bedriftsutvikling på alvor.
Økologisk jordbruk
Ideen var i utgangspunktet at jordbruket skulle drives økologisk. I en
oppstartsfase med mangel på ressurser ble dette umulig, men noen løsninger ble
funnet sammen med en ugjenkallelig tro på at det meste av jordbruk i dag kan
drives på en helt annen måte.
Den første eiendommen som ble innkjøpt hadde noen gamle oliventrær på omtrent tre hundre års alder med enorme stammer. Jordoverflaten på hele eiendommen var dekket av gras og hadde fra gammelt av blitt brukt til beite. Før jeg befant meg i Chile fikk en jordbruksingeniør en finger med i spillet, hvilket resulterte i at alt graset ble drept med gift og jorda ble lagt bar. Hensikten er at det ikke skal være noe konkurrerende rotsystem om de begrensede ressursene vann og gjødsel. Slik drives all moderne olivenproduksjon i dag med sprøyting av gift flere ganger årlig for å holde ugras unna.
Resultatet lot ikke vente på seg. Ganske snart kom etter min mening det som må være verdens verste ugras og inntok den ledige nisjen. Ugraset heter på chilensk «brea». Der det tidligere hadde vært tett med gras og umulig for opportunistiske arter å etablere seg dukket det nå opp noen tusen brea som hadde fått frøene spredd med vinden. Denne ugrasarten trenger ikke mer enn tre uker på å vokse opp i hoftehøyde. Den er flerårlig og stilken blir til en treaktig pinne slik at et to meter høyt tett dekke av slikt ugras bærer vekten av en voksen mann. Rotsystemet er uslåelig da det strekker seg gjerne fire meter ned i bakken slik at veksten skyter alltid opp igjen selv etter pløying. Den overlever også i årevis uten vanning eller gjødsling, bare ved å leve på grunnvannet som fordamper opp gjennom jorda under en brennende ørkensol. Den tåler da selvfølgelig også sterkt saltholdig jord. Næringsverdien i breaen er så lav at ikke engang esler kan nyttiggjøre seg den. Dette er en ugrasvekst som man skulle tro noen hadde designet.
Dette var dalens og olivenbøndenes store plage. For å holde det nede kunne man sprøyte med gift flere ganger årlig. Den vanligste metoden som flertallet av småbøndene brukte var å harve all jorda to ganger årlig med traktor. Resultatet var ikke annet enn at oliventrærnes rotsystem ble ødelagt og ugraset spiret på nytt knapt en uke senere slik at man hadde halvmeterhøye ugrasplanter på nytt bare 3 uker senere. Det var som å pisse i motvind i grunn. Utrolig nok var det slik mange olivenbønder drev og det må sies at det var ekstremt lav produksjon på de oliventrærne.
Jeg brukte litt forskjellige metoder alt etter forholdene for å få bukt med breaen. Det var aldri et alternativ å harve i stykker røttene til oliventrærne. På den eiendommen som tidligere hadde vært dekket av gras hadde oliventrærne et rotsystem som dekket hele eiendommen. Så der var det ingen annen mulighet enn å bruke gift så mye som seks ganger årlig.
På en annen eiendom hadde det tidligere ikke vært plantet ut oliventrær så det var bare et stort stykke åpent land fullt av brea og en liten eukalyptusskog i et hjørne. Der plantet jeg ut 750 oliventrær i et rutenett, små skudd på bare 10 centimeters høyde. Mellom trærne ble det anlagt en åker av havre og bygg som vi sådde for hånd. Jordstykket fikk en følgende årlig syklus hvor det ble harvet og sådd to ganger årlig og det ble fire årlige avlinger. Havre og bygg utkonkurrerte brea og laget et grønt dekke som ble brukt som beite til hestene som beitet det ned mens det fortsatt var grønt og ungt. Når bygg og havre var ferdig beitet kom neste vekst som hadde ligget latent i jorden. Her var det snakk om kløver som blir en meter høy og er bitter i smaken så hestene ikke kan spise den direkte. Kløveren ble høstet manuelt med ljå, soltørket og deretter lagret over «vinteren» på et stillas en og en halv meter over bakken ute under åpen himmel. I tørket tilstand var dette noe hestene gjerne maste om å få så det ble en passende del av kostholdet deres om vinteren når planteproduksjonen ellers sto nesten stille. Denne kløveren var selvsående bare man lot være å høste avlingen før frøene var klare. Utbredelsen av kløver økte årlig på denne eiendommen fordi jeg passet på å la en god dose frø falle til jorda før siste innhøsting.
Akkurat rundt de unge oliventrærne som veldig
raskt vokste opp til å bli en og to meter høye var det umulig å sette bygg
eller havre fordi det naturlig nok ikke kunne harves der olivenrøttene skulle
få lov til å etablere seg. Der oppsto det en salig blanding av naturlig
forekommende vekster, opptil en meter høye og ganske omfangsrike, som
konvensjonelle jorbruksmetoder ville ha kalt ugras og fått dem fjernet med
giftsprøyting. Jeg lot bare hestene beite dem ned med jevne mellomrom. Merkelig
nok var resultatet jeg fikk at der det var sterkest vekst av ugras fikk jeg
også de beste oliventrærne som vokste fortest og bar mest frukt av alle trærne.
Ugras og trær så altså ut til å trives sammen. Det kom også opp noen
enkeltstående brea rundt oliventrærne men de var så fåtallige at de var enkelt
å få bukt med manuelt.
På et passe stort område med 750 oliventrær viste det seg at kostnadsmessig
sett var det per år 300 kroner dyrere å drive giftfritt. Dette var altså
økonomisk sett et fullgodt alternativ til det å konstant skulle behandle med
gift. I tillegg var disse 300 kronene regnet utenom en positiv bieffekt som
oppsto. Det viste seg at det gikk med mindre vann når det var et tett og grønt
plantedekke over jorda enn når jorda lå naken mot ørkensola. Resultatet var at
jeg brukte 50 % mindre vann i de periodene plantedekket var grønt og godt
dekkende, noe som er svært verdifullt i en verdensdel hvor vann er mangelvare
og alt vannet faktisk må kjøpes inn som en annen vare.
På noen områder av denne eiendommen var det også etablert et permanent grasteppe som jeg ikke gjorde noe med fordi det holdt breaen unna og hestene kunne beite ned graset. Her fikk jeg også den beste veksten på oliventrærne og de ble tungt fruktbærende.
Hest bedre enn lastebil
Etter hvert ble det også mulig å kjøpe en liten lastebil til frakt av kunstgjødsel, tømmer og alt annet, og ikke minst oliven under innhøstingen. Dette bedret økonomien ytterligere i forhold til det å kjøre en driftsdyr firehjulstrekker pick-up og det å av og til måtte leie inn lastebil.
Jeg kunne ikke hjelpe for å sette meg ned og lage et regnestykke på det å bruke arbeidshest i stedet for lastebil. Av alt arbeidet som ble gjort inne på eiendommene med frakt av tømmer, høy, såkorn o.l. så var det ingenting som ble utført av lastebilen som ikke også med største enkelthet kunne utføres av en tyngre arbeidsgamp som f.eks. en percheron. Det eneste fortrinnet en lastebil har er høy hastighet, men det er umulig inne mellom trær. Til og med transporten av oliven fra trær til produksjonsstedet for olivenolje kunne fint tas med hest da man uansett lå i første gir for å sikre lasten.
Utrolig nok viste regnestykket at det var snakk om en betydelig økonomisk gevinst. Både i innkjøp og drift ville en tung arbeidshest være betraktelig billigere. Jeg satte opp regnestykket gjentatte ganger fordi jeg kunne ikke tro det selv.
Andre fordeler ville være ting som at maskineri betydde at man i grunn aldri kunne være sikker for motorstans midt under den kritiske innhøstingen hvor alt må gå på skinner tre måneder i strekk. En hest derimot har ikke deler som blir slitt og kan gå i stykker. Den vedlikeholder sin styrke ved jevn bruk, og riktig behandlet holder de i minst tyve år og mer.
Odfjell Vineyards er en norskeid vingård i Chile. De har oppdrett av fjordinger og bruker dem i innhøstingen i stedet for traktor til å trekke lassene med druer fra rankene til produksjonslokalet. Da jeg snakket med informasjonsansvarlige der så fortalte vedkommende at det var økonomisk gjennomførbart fordi de allerede drev med profesjonell hesteavl og således allerede hadde hestene «gratis» til bruk i vingårdens drift. I tillegg tråkker ikke hestehover jorda kompakt som en tung traktor vil gjøre slik at vinrankene lever lenger før de må plantes på nytt, hvilket gir en gevinst.
Da jeg tok direkte kontakt med de involverte i den daglige driften hos Odfjell fikk jeg imidlertid servert samme konklusjon som jeg selv hadde kommet fram til, nemlig at hest er økonomisk fordelaktig i driften selv om man må kjøpe inn hesten og den er mer pålitelig i en kritisk innhøstingsperiode hvor intet maskineri kan svikte. Det fortalte også at hest på en stor vingård bruker kortere tid enn en traktor på å frakte druene fra rankene til produksjonslokalet fordi en traktor med henger ikke kan snu 180 grader inne mellom de lange radene av vinranker men må kjøre helt ut til enden og så snu og kjøre tilbake. En hest og vogn kan man derimot snu inne mellom radene.
Spesielt grunnet det praktiske forholdet at olivenoljefabrikken hadde måttet legges langs motorveien for å kunne få strøm og kranvann, så ble aldri lastebilen skiftet ut med en percheron. Det ville ha krevd at hest og kjerre la seg inn på en motorvei hvor trafikken gikk i 100. I en bedre situasjon med en ferdig etablert bedrift som hadde etablert strømnett og kranvann fram til oliventrærne, så ville det ha vært mulig å spare kostnaden ved lastebil og heller brukt noe langt mer økonomisk fordelaktig (og økologisk) som en sterk arbeidsgamp.
Fenomenet ørkenblomstring
Mens jeg bodde der brukte jeg naturen ganske mye. Det var fint å ri og kjøre motorsykkel. Det var en ganske typisk ørken med en del lave busker og kaktus. Det var store sletter samt fjell og åser. Av dyreliv var det guanacos, ørkenrev, ørkenhare, gribber, skorpioner, edderkopper og vampyrflaggermus.
Da det regnet første gang tre år etter min ankomst fikk jeg oppleve det spesielle fenomenet desierto florido, eller ørkenblomstring på norsk.
I ørkensanden ligger det frø, knoller og røtter som venter på at det skal komme tilstrekkelig regn til at de kan produsere en plante over bakken med blomster. Disse kan ligge slik i dvale i årevis i vente på regn, og så i løpet av kort tid forvandles en gold og tørr ørken til kjempestore blomstertepper som hentet ut fra et stykke fantasi eller et maleri. Det dreier seg om en myriade av unike blomsterarter som fortsatt kartlegges av botanikerne. Artene og spesielt variasjonen i underarter og de genetiske forskjellene mellom bestandene er dårlig kartlagt. Bare i det området jeg bodde i var det lett å se den store genetiske variasjonen. Det kunne være bare få kilometer fra bestand til bestand, og hver bestand var genetisk isolert og viste derav unike former, farger og mønstre. Man kunne finne en klynge blomster som dekket tyve kvadratmeter og utviste unik genetikk, og med det hadde man sett alle eksemplarene i verden av akkurat denne varianten.
Selv om jeg tidligere overhodet ikke hadde hatt noen interesse for botanikk og blomster så var det umulig å ikke bli fascinert når man sto oppe i et så massivt fenomen. Jeg brukte mange helger ute på fotojakt og oppdaget stort sett noe nytt på hver tur. Etter hvert begynte jeg også å jobbe litt som guide for botanikere som trengte hjelp til å finne spesielle arter.
CMP, Barrick Gold og Agrosuper
Selv om Valle del Huasco (Huascodalen) er et fattig og «glemt» sted i Chile, så er det ikke oversett av internasjonal storindustri.
CMP er et gruveindustriselskap. Mens jeg var der hadde de ved kysten en ovn som tok i mot jernmalm fra de lokale jerngruvene og lagde jernpellets til eksport. Ovnen var kullbasert og det fantes ingen renseanordning for røyken. Området rundt var svart og selve anlegget så ut som om det var hentet fra Sovjetunionens industri. Hele landsbyen Huasco og dalen oppover ble hver natt utsatt for et fint støv fra fabrikkpipen. Om dagen kom en frisk bris fra havet og renset luften, men støvet ble liggende igjen på bygninger og oliventrærnes blader. Målinger som ble gjort viste at olivenoljen ikke hadde noe sporbart fra kull- eller jernpartiklene, men olivenene fikk økt jerninnhold.
De chilenske myndighetene sto her ikke tilbake for noe annet land i verden og passet derfor på å ha grenseverdiene for jern i oliven mye høyere enn det som er internasjonalt vanlig slik at olivenene fortsatt kunne selges innad i landet.
Da jeg dro derifra hadde CMP bestemt seg for å sette i gang tre ovner til. De fleste unge mennesker jeg snakket med ville reise fra Huasco etter at dette vedtaket ble gjort. Mange av dem hadde begynt å spare penger for å en dag kunne klare å bosette seg i en annen del av Chile.
Barrick Gold er et internasjonalt gruveselskap som fikk konsesjon til å utvinne bl.a. gull og sølv høyt oppe i Andesfjellene ved Huascoelvens utspring, nemlig isbreene som er opprinnelselspunktet til all vanning i dalen. Prosjektet heter Pascua Lama. Det var og er en klar motstand mot prosjektet blant befolkningen i Huascodalen grunnet ødeleggelsene og den mulige forurensningen av elven som er livskilden til alt jordbruk i dalen. Kort fortalt hadde Barrick Gold tenkt å fjerne noen isbreer, grave et digert hull i fjellet og bruke en god del cyanid, svovelsyre og kvikksølv i utvinningen. De hevder riktignok at dette ikke kommer til å berøre den omkringliggende naturen så lenge de tar gode forholdsregler, men andre mener det er risikoer involvert. Barrick Gold er et internasjonalt storselskap som ikke er kjent for god etikk. De har allerede blitt ekskludert fra Statens pensjonsfond – Utland.
Agrosuper er det tredje storselskapet som la sin hånd på Huascodalen. Agrosuper er chilensk og er Sør-Amerikas største matprodusent. Da jeg var der så var de godt i gang med å anlegge et enormt anlegg for produksjon av grisekjøtt ute i ørkenen. Det skulle produseres en og en halv million griser i året for eksport til Kina. Det ville bli et helautomatisk anlegg med griser som levde innendørs uten at de noensinne fikk oppleve himmel, sol og frisk luft. Lukten av amoniakk var beregnet til å bre seg i 15 kilometers radius ut fra anlegget.
Agrosuper kjøpte opp mye ørken i forbindelse med prosjektet slik at noen ikke kartlagte bestander av sjeldne ørkenblomster kom til å tilhøre storselskapet. En gruppe optimistiske botanikere og jeg tok med en gruppe av Agrosupers ansvarlige ut på befaring for å vise dem området som var i blomstring. Vi ville vise hvor bestandene lå slik at de kunne ta hensyn til dem i framtiden. Vi viste dem en mindre dal med bestander av arter som viste genetisk variasjon som var ny og ukjent for botanikerne. Den umiddelbare reaksjonen vi fikk fra Agrosupers folk var at de ikke så noe i veien for å ta dette området i bruk dersom de skulle ha behov for det og saken ble i grunn avgjort med det. Noen videre styremøter om saken var ikke nødvendig. Den unike bestanden som finnes i kun en liten dal i verden var for dem fullstendig uvesentlig.
Jeg var glad jeg forlot Valle del Huasco da jeg gjorde det.
Om jordbruk og økologi
Det var mulig å bryte med anbefalte konvensjonelle jordbruksmetoder og fjerne bruken av gift og allikevel ha en økonomisk rasjonell drift. Oliventrærne trivdes åpenbart utmerket i selskap av «ugras» og vanlig gras som med jevne mellomrom ble beitet helt ned. I tillegg ville det med hold og bruk av egen arbeidshest i stedet for lastebil bli en soleklar pengemessig fortjeneste.
Jeg ser ikke poenget med å holde jorda fri for vekster som er nyttige dersom de brukes riktig. Det er plass til både trær og beite bare man vanner og gjødsler tilstrekkelig. Det man bruker tjenes uansett inn igjen i form av salg av hester eller animalske produkter dersom man velger å satse på andre arter.
I mitt tilfelle lønte det seg rent bedriftsøkonomisk å utnytte innkjøpt landareale til det maksimale. En konvensjonell olivenplantasje har rader av trær som opptar plassen på en del av oppkjøpt landareale, hvorpå mye ligger ubrukt. I en verden hvor natur må vike for jordbruksland vil det være mye å hente dersom hele arealet blir tatt i bruk som jordbruksland, og det bør være en lønnsom produksjon. Det vil også føre til sparte omkostninger i røktingen av trærne dersom riktige dyrearter velges.
En nabo i Huascodalen gjorde en interessant oppdagelse. De holdt afrikanske struts sammen med noen oliventrær. Strutsene var som hestene i forhold til oliventrær, de rørte dem ikke. Men de beitet overraskende nok ned all brea slik at området de ble holdt på ble fullstendig breafritt. Dvs. hunnstrutsene beitet på breaen mens hannene rørte dem sjelden. Med andre ord en mulighet for å kontrollere den ultimate ugrassplanten brea og produsere kjøtt på det.
En annen mulighet jeg så var en somalisk sauerase som jeg støtte på hos et tysk-østerriksk ektepar på Corral los Andes litt lenger sør i Chile. Denne sauerasen er tilpasset det meget varme klimaet da den ikke har ull men en kort pels. Sauer beiter bort olivenblader og nyskudd. Den somaliske rasen rakk ikke høyere opp på stammen enn at det tangerte den høyden som vi pleide å reinskjære for nyskudd. Dette var altså noe man med konvensjonelle driftsmetoder bruker arbeidskraft på som gir negativt økonomisk utslag mens de somaliske sauene kan skape en profitt ut av det via kjøttproduksjon. Allerede på en liten familiebasert olivenfarm på bare 10 000 trær er dette verdt å ta med seg.
I skyggen av oliventrærne dyrket jeg også noe aloe vera og peppermynte til eget bruk. Disse plantene hadde samme vannbehov som oliventrærne, men de trengte mye skygge fra ørkensolen. Hestene spiste dem ikke. Dette var nok en lett tilgjengelig perfekt kombinasjon av arter.
Jeg tror på at jordbruk kan forandres i en mer økologisk retning og oppnå bedre lønnsomhet. Det man må gjøre er å lære seg å kombinere forskjellige arter. Det finnes uendelige kombinasjonsmuligheter. I konvensjonelt jordbruk bruker man penger på å kjempe mot ting i stedet for å tjene på disse ukjente mulighetene. Det gjelder å tenke økosystem og tenke nisjer som fint kan utnyttes av andre arter.
Det jeg ikke fikk eksperimentert noe med var bruk av naturgjødsel i stedet for kunstgjødsel grunnet at bedriften var i en oppbygningsfase. Gjødsel vil være det springende punktet for om det går an å ta skrittet til å drive fullstendig økologisk og allikevel opprettholde en god lønnsomhet. Jeg har tenkt ut et par ideer men siden jeg nå har flyttet for godt til Norge så vil jeg ikke få testet dem ut.
Hjemkomst til Norge
Hensikten med å reise til Chile var å opprette en olivenfarm og så reise hjem igjen. Etter fem år i Chile uten noen hjemreise var målet nådd. Det hadde i sannhet vært et ekte eventyr.
Det var herlig å være hjemme igjen og kunne bruke sitt eget språk overalt. Det å kunne kommunisere med folk som ikke bare snakket samme språk men også hadde samme måten å tenke på og forholde seg til andre mennesker på. Dette gjorde livet rikere. Samtidig ble livet fattigere ved at jeg nå ikke hadde et stort altomfattende prosjekt å dedikere meg til som en integrert del av livet. Det finnes ikke like store utfordringer i en normal tilværelse i et normalt arbeidsliv som ansatt i en større bedrift. Bare noen få mennesker i det moderne samfunnet vet hva slik dedikasjon er. Det er ille at vi har skapt et samfunn hvor det ikke er bruk for at mennesker finner fram til det beste i seg selv som skaper gull. Et slikt samfunn kan ikke overleve på lang sikt.
Jeg ønsker at skjebnen kaster store utfordringer og frihet min vei igjen.
Les første del Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del I.
Les andre del Fem år som bonde i Chile blant oliven og hester – Del II.
